Til § 1 Formål

Forskriftens formål er todelt.

Det fremgår av første ledd bokstav a at forskriftens formål er å fremme folkehelse og bidra til gode miljømessige forhold. Arbeid med miljørettet helsevern er et ledd i arbeidet for å fremme helsen og forhindre at det oppstår helseproblemer. Bestemmelsen skal blant annet ses i sammenheng med § 4 og § 5, kapittel 3 og 3a (§ 7 til § 11e) i forskriften.

Etter første ledd bokstav b skal forskriften sikre befolkningen mot faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på helsen. Forskriftens formål og definisjon av miljørettet helsevern er den samme som etter folkehelseloven § 8 og omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer. Mer konkrete eksempler på slike negative faktorer er støy, forurensning, mobbing og dårlig hygiene.

Forskriften skal bidra til å sikre samarbeid mellom den instans i kommunen som ivaretar kommunens oppgaver i miljørettet helsevern, kommunens folkehelsearbeid og andre myndigheter; regionale og statlige. Miljørettet helsevern er en del av kommunens folkehelsearbeid. Dette skal skje gjennom råd, innspill og samarbeid med andre myndigheter, jf. § 5 og folkehelseloven kapittel 2.

Forskriftens formål skal legges vekt på ved tolkning av de øvrige bestemmelsene i forskriften. Det skal også legges vekt på om tolkningen fremmer formålet i folkehelseloven § 1.

En nærmere utdyping av blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer er gitt i veileder til denne forskriften Veileder i miljørettet helsevern fra Helsedirektoratet (IS-1104).

Til § 2 Virkeområde

Forskriften har to målgrupper; kapittel 2 retter seg spesielt mot kommunen og kommunens arbeid med miljørettet helsevern, mens kapitlene 3, 3a og 4 retter seg spesielt mot virksomhet og eiendom der det er forhold som kan påvirke befolkningens helse.

Det følger av første ledd første punktum at forskriften gjelder for privat og offentlig virksomhet og eiendom hvis forhold direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Bestemmelsen er vidt formulert og omfatter virksomhet av ulik karakter. Forhold som innebærer en helserisiko kan være forårsaket av eiendom og virksomhet i vid forstand (for eksempel aktivitet eller fysisk utforming).

Nedenfor gis en liste over eksempler på virksomheter og eiendommer som omfattes av forskriften. Listen er ikke uttømmende.

Etter første ledd annet punktum skal forskriften ikke omfatte miljømessige forhold i boliger, leiligheter og fritidseiendommer, med mindre det foreligger forhold som virker inn på omgivelsene utenfor boligen, leiligheten eller fritidseiendommen. Miljømessige forhold som oppstår i boligen og som kun har innvirkning på beboerene, skal altså ikke omfattes av forskriften. Dette innebærer at forskriften § 10 i utgangspunktet ikke gjelder boliger og beboelsesleiligheter, og det uten hensyn til om boligen er selveiet eller om det er en utleiebolig (husleieforhold). Hvordan en vil innrette seg i egen bolig/eget hjem, vil i stor grad være et privat spørsmål som bør være opp til den enkelte. For eksempel vil spørsmål om blant annet røyking, lufting og sosiale miljøfaktorer i egen bolig ikke være forhold denne forskriften skal regulere. Man kan altså si at forskriften «stopper ved dørterskelen».

Formuleringen i § 2 første ledd annet punktum ikke er til hinder for at kommunen kan føre tilsyn med forhold ved utleieboliger som sådan. Helsemessige forhold i boliger er en del av miljørettet helsevern, og har vært en del av virkeområdet for miljørettet helsevern etter sunnhetsloven, kommunehelsetjenesteloven og nå folkehelseloven § 8. Forskrift om miljørettet helsevern regulerer nærmere lovens bestemmelser, men kan ikke innskrenke loven.

Helserisiko og hygienisk ulempe i en utleiebolig kan skyldes for eksempel:

Det faller i all hovedsak innenfor den enkeltes personlige handlefrihet å velge hvordan man vil innrette seg i eget hjem, med hensyn til blant annet inneklima, teppegulv, renhold, sosiale miljøfaktorer mv. Her bør kommunen være tilbakeholden med å føre tilsyn. Når det gjelder forhold ved boligen som leietaker i liten grad kan påvirke, kan og bør kommunen føre tilsyn på vanlig måte. Unntaksbestemmelsen i § 2 vil således ikke gjelde for eksemplene (a) og (b) over.

Forskriften gjelder for boliger og fritidseiendommer når det er forhold som kan ha innvirkning på omgivelsene. Her vil blant annet funksjonskravene i § 9 være relevante, jf. formuleringen «helsemessige ulemper som virksomheter og eiendommer påfører omgivelsene». For eksempel vil utslipp fra husstander og septiktanker omfattes av forskriften.

Til § 3 Forholdet til annet regelverk

Det følger av første punktum at helsehensyn så langt som mulig skal ivaretas gjennom ordinære prosesser knyttet til planlegging og godkjenning av virksomheter og eiendommer. Bestemmelsen gjenspeiler prinsippet om at forskriften skal ha en sikkerhetsnettfunksjon og at hensynet til helse så langt som mulig skal ivaretas gjennom andre sektorers regelverk. At helsekonsekvenser skal utredes og tillegges vekt i beslutninger innen alle sektorer i kommune, fylkeskommune og stat følger fra 1. januar 2012 av folkehelseloven § 4, § 20 og § 22. En nærmere omtale av prinsippet om «helse i alt vi gjør»/Health in All Policies er gitt i Prop.90 L (2010–2011).

I tillegg er det gitt bestemmelser, normer og standarder om både miljøfaktorer og virksomhetsområder etter annet regelverk hvor et av formålene er å ivareta helsen. Dette gjelder særlig innen forurensningssektoren, plan- og bygningssektoren og samferdselssektoren, men det vil også være overlappende bestemmelser innenfor andre sektorer. Kravene etter denne forskriften vil i utgangspunktet ikke være strengere enn det som følger av slike myndighetskrav. Helsebegrunnede krav som er fastsatt av andre myndigheter, kan altså gi uttrykk for hvor tålegrensen går etter denne forskriften.

Det er imidlertid en forutsetning at de aktuelle krav eller normer i annet regelverk er basert på en vurdering av helserisiko. Det er altså et krav at helsemessige implikasjoner ved et regelverk faktisk er tillagt vekt, dersom det skal tas utgangspunkt i dette regelverket ved vurderingen av hvorvidt denne forskriftens krav til helsemessig tilfredsstillende drift skal anses oppfylt. Det vil ikke være nok at eksempelvis bare miljømessige implikasjoner er vurdert, eller at helse er nevnt som et hensyn uten at det reelt er tillagt vekt.

Uttrykket «tas utgangspunkt i» skal forstås slik at disse normene er gjeldende med mindre det foreligger særskilte forhold, for eksempel at enkeltpersoner totalt sett blir utsatt for en uforsvarlig stor miljøbelastning. Det kan også være et samvirke av ulike forhold. Selv om slike krav eller normer fra andre myndigheter skal være utgangspunkt for vurdering av helserisiko, vil summen av flere miljøfaktorer kunne utgjøre en større helsefare enn miljøfaktorene vil gjøre enkeltvis. Her vil det måtte foretas en helhetsvurdering av hvorvidt forholdene til sammen er over tålegrensen.

Med regelverk som «fastsetter helsebegrunnede krav eller normer» menes regler eller normer gitt i forskrift eller som sentrale retningslinjer. Eksempelvis vil det ikke kunne tas utgangspunkt i andre myndigheters forvaltningspraksis som en norm etter § 3, da vurderingstema etter eksempelvis forurensningsloven vil være et annet enn etter denne forskriften.

Eksempler på forskrifter der helse er et av hensynene som er lagt til grunn er forskrift 26. mars 2010 nr. 489 om tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift) og forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kapittel 5 om støy og kapittel 7 om lokal luftforurensning.

Det skal i utgangspunktet ikke stilles strengere krav for eksisterende virksomheter etter denne forskriften enn etter annet regelverk. Selv om et virksomhetsområde er undergitt mer detaljert regulering eller det er gitt mer eksakte krav til miljøfaktorer i annet regelverk, vil det likevel kunne være forhold av betydning for menneskers helse som ikke er fanget opp i disse reglene, og som det bør tas hensyn til. Forskriften her vil for eksempel ha betydning for forhold som ikke er nærmere regulert i støyforskriften, slik som maksimalstøy, støy på spesielle tider av døgnet, etc. Dette vil denne forskriften kunne fange opp.

Der andre myndigheter fastsetter normer eller krav, vil disse som regel være fastsatt etter en avveining av ulike hensyn. Selv om slike myndighetskrav som regel ville vært strengere ut fra et rent helsemessig synspunkt, kan andre hensyn enn helsehensyn og behovet for helhetlig samfunnsmessig planlegging etc., tilsi at det skal tas utgangspunkt i den avveiningen som er foretatt. Dette vil imidlertid få betydning for forholdsmessighetsvurderingen etter forskriften § 6 annet ledd. Når vilkåret om helserisiko vurderes ut fra normer som allerede er basert på andre hensyn, for eksempel økonomiske hensyn, må vurderingen av forholdsmessighet i den konkrete saken ta høyde for dette.

Det vises også til merknadene til § 6 om bruk av virkemiddelbestemmelser på områder som er gitt godkjenning/konsesjon eller lignende etter annet regelverk og om forholdet til planvedtak.

Til § 4 Kommunens ansvar og tilsyn

Kommunens ansvar

Bestemmelsen fastslår kommunens ansvar for å fremme folkehelse og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på helsen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kommunens ansvar etter folkehelseloven § 4. Gjennom folkehelseloven har kommunen et bredt fundament for å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse og utjevner sosiale helseforskjeller. At miljørettet helsevern er i et eget kapittel innebærer ikke at tjenesten er avgrenset til virksomhetstilsyn framfor å bidra i tverrsektorielt folkehelsearbeid. Miljørettet helsevern er et viktig innsatsområde og virkemiddel i kommunens helhetlige folkehelsearbeid.

Tilsyn

Kommunen skal føre tilsyn med virksomhet og eiendom som omfattes av denne forskriften og deres etterlevelse av regelverket. Kommunen skal påse at virksomhet som skal føre internkontroll, fører denne kontrollen med sin egen virksomhet på en slik måte at regelverket etterleves. Det presiseres at kommunens tilsynsoppgave også omfatter kommunale virksomheter. Kravet om at kommunen skal prioritere sin tilsynsvirksomhet etter en vurdering av helserisiko innebærer at kommunens gjennomføring av tilsyn må ses helhetlig og baseres på helhetlige ROS-analyser.

Kommunens tilsynsplikt innebærer blant annet at kommunen skal:

Det følger av folkehelseloven § 30 at kommunen skal føre internkontroll for å sikre at de krav som er lagt til kommunen etter folkehelseloven med forskrifter overholdes. Etter folkehelseloven § 30 annet ledd skal kommunen dokumentere særskilt hvordan tilsynsoppgaven ivaretas. Kommunen fører innen miljørettet helsevern blant annet tilsyn med virksomheter som er kommunale. Det forsterkede dokumentasjonskravet innebærer at kommunen skal dokumentere blant annet hvem som skal ivareta oppgavene innen miljørettet helsevern, og at disse er gitt nødvendige forutsetninger for å kunne utføre oppgavene, herunder myndighet, kapasitet og kompetanse. Det er her særlig viktig å sikre at det kommunale tilsynsorganet er tilstrekkelig uavhengig i forhold til de kommunale virksomhetene som det føres tilsyn med.

Virkemidler

Når kommunen utøver sin myndighets- og tilsynsoppgave, enten ved planlagte tilsyn eller ved å behandle klager/henvendelser fra berørte, vil kommunen kunne benytte de virkemidler og påleggshjemler som ligger i folkehelseloven kapittel 3; oppfølging av meldeplikt/godkjenning etter § 10, helsekonsekvensutredning etter § 11, opplysningsplikt etter § 12, gransking etter § 13, retting etter § 14 (eventuelt etterfulgt av vedtak om tvangsmulkt etter § 15) og stansing etter § 16. De ulike lovbestemmelsene har vilkår som skal være oppfylt.

Det mest brukte virkemiddelet i miljørettet helsevern er retting etter folkehelseloven § 14. Det er her to vilkår; forholdet skal enten være i strid med bestemmelser fastsatt i forskrift, eller være et forhold som direkte eller indirekte kan ha negativ innvirkning på helsen. Det andre vilkåret for å gi pålegg om retting er at det er forholdsmessighet mellom den helsemessige gevinst som vil oppnås med pålegget og vedtakets øvrige konsekvenser. Kommunen kan derfor ikke fatte et hvilket som helst rettevedtak som vil redusere de helsemessige ulempene knyttet til den aktuelle virksomheten, men må se hen til hvilke konsekvenser vedtaket vil ha for den vedtaket er rettet mot, og for samfunnet for øvrig. Det må her foretas en helhetsvurdering hvor det blant annet ses hen til nytten av beskyttelsestiltak eller skade-/risikobegrensende forholdsregler sammenlignet med kostnadene for slike tiltak. Som eksempel kan nevnes at det sjelden vil være forholdsmessig å gi pålegg om retting i forbindelse med negativ helsepåvirkning fra kraftledninger, da disse ivaretar en viktig samfunnsmessig interesse og flytting av slike vil innebære store kostnader. Helsefaglig skjønn skal tillegges vekt. Dette gjelder blant annet der det er usikkerhet knyttet til å kvantifisere eksakt helsekonsekvens av forholdet. Det vises til grunnleggende prinsipper i folkehelsearbeidet, se nærmere side 47 i Prop.90 L (2010–2011). Føre-var-prinsippet skal legges til grunn. Dette innebærer blant annet at bevisbyrden for at tiltak er helsemessig forsvarlig påhviler den som er ansvarlige for tiltaket, og at det tas utgangspunkt i faglig vurdert sannsynlig risiko for skade der det ikke foreligger vitenskapelig sikkerhet. Føre-var-prinsippet innebærer også at det kan gis vedtak om retting før det er påvist et helseutfall. Kravet til forholdsmessighet følger også av folkehelseloven § 14.

Hensynet til forutberegnelighet og helhetlig planlegging tilsier at rettingskompetansen benyttes med varsomhet i tilfeller hvor det foreligger et planvedtak etter plan- og bygningsloven eller hvor det er gitt konsesjon eller godkjenning etter annet regelverk. Slike vedtak er ofte et resultat av en omfattende prosess hvor ulike hensyn er søkt samordnet, og hvor hensynet til helse skal inngå i vurderingene. Pålegg etter denne forskriften skal i utgangspunktet ikke gis der andre myndigheter har fattet vedtak etter en helhetlig avveining av ulike samfunnsinteresser, herunder helsemessige forhold. Det forutsettes her at en forholdsmessighetsvurdering er lagt til grunn for det for det aktuelle vedtaket.

Under slike prosesser kan man likevel vanskelig overskue enhver følge av det endelige vedtaket. Situasjonen kan utvikle seg annerledes enn det som var forutsetningen på vedtakstidspunktet, eller det kan være ny allmenn kunnskap som ikke forelå under prosessen og som gir grunnlag for en annen helsemessig vurdering. For slike tilfeller kan det være aktuelt å benytte forskriften her som sikkerhetsnett for å fange opp forhold som utgjør en helserisiko.

Med allmenn kunnskap menes den kunnskap vi har om miljøfaktorenes innvirkning på helsen. Helseeffekt fra fukt i boliger er et eksempel, jf. «Anbefalte faglige normer for inneklima – revisjon av kunnskapsgrunnlag og normer», Rapport 2013:7 fra Nasjonalt folkehelseinstitutt. Et annet eksempel er kunnskap om helseeffekter av støy, jf. «Nattstøy og søvnforstyrrelser – utredning av indikator og grunnlag for nasjonalt mål for reduksjon av søvnforstyrrelser», Rapport 2013:1 fra Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Se også merknadene til § 3 om nærmere fastsatte krav og normer i annet regelverk. Der det tas utgangspunkt i normer og krav som er fastsatt på bakgrunn av en avveining av ulike hensyn, vil det ha betydning for forholdsmessighetsvurderingen i enkeltsaker ved at forholdsmessigheten allerede er vurdert i normene som legges til grunn for helserisikovurderingen.

Selv om det påvises brudd på forskriften, har ikke kommunen noen ubetinget plikt til å kreve at forholdet rettes etter § 14. Loven sier at kommunen kan pålegge retting, ikke at den skal gjøre det. Kommunen har etter § 7 i folkehelseloven plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer. Der kommunen velger å ikke bruke sin myndighet, vil dette være et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren, jf. § 16 annet ledd.

Til § 5 Kommunens helseberedskap ved miljøhendelser

Miljøhendelser

Miljøhendelser defineres vidt og inkluderer hele CBRNE-området, i tillegg til hendelser som er rent fysiske og ikke inkluderer farlige stoffer (for eksempel jordskred, flom eller andre naturkatastrofer som kan få betydning for befolkningens helse). Den internasjonale fellesbetegnelsen CBRNE-hendelse omfatter hendelser med kjemiske, biologiske, radioaktive eller nukleære stoffer eller eksplosiver. Miljøhendelser er altså hendelser med både biologiske, fysiske eller kjemiske stoffer eller ukjente miljøfaktorer. Fysiske faktorer omfatter også radiologiske og nukleære miljøfaktorer. Miljøhendelser er hendelser uavhengig av påvirkningsfaktor, og omfatter både ulykker, villede handlinger og andre situasjoner som kan utgjøre en helsetrussel. En miljøhendelse kan for eksempel være et utbrudd av sykdom eller enkelttilfeller av sykdom, kjemikaliehendelse, radioaktiv eller nukleær hendelse, eller annen miljøhendelse med ukjent opprinnelse.

Oversikt og beredskapsplaner

I samsvar med folkehelseloven skal kommunene ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen og faktorer som kan påvirke denne. Forskriftens § 5 presiserer kommunens ansvar for risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) av faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på helsen og beredskapsplanlegging for miljørettet helsevern. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kommunens beredskapsplikt etter helseberedskapsloven § 2-2 og har til formål å bidra til en mer integrert helseberedskap i kommunene. ROS-analysene skal gi grunnlag for kommunens beredskapsplaner, og helseberedskapsplanene skal ses i sammenheng med kommunens øvrige beredskapsplaner. Helseberedskapsplanene bør inneholde tilstrekkelige vurderinger og planer for informasjon, opplæring og veiledning av ulike ansatte med ansvar ved en hendelse.

Kommunens tiltaksplikt

Bestemmelsen reflekterer kommunens tiltaksplikt ved en miljøhendelse eller mistanke om utbrudd av sykdom knyttet til helseskadelige miljøfaktorer. Kommunenes tiltaksplikt må ses i sammenheng med virkemidlene i folkehelseloven kapittel 3 om miljørettet helsevern og tiltaksplikten etter folkehelseloven § 7. Kommunens hjemler i folkehelselovens kapittel 3 vil i mange tilfeller tilsvare de tiltakshjemlene som ligger i smittevernloven, for eksempel stenging av virksomheter.

Bistand fra relevant kompetansemiljø

Bestemmelsen i § 5 andre ledd andre punktum gir kommunene plikt til å vurdere egen kompetanse og kapasitet til å håndtere situasjonen og beskytte befolkningen ved en miljøhendelse. Plikten gjelder både i beredskapsplanleggingen og i håndtering av en konkret hendelse. Kommunen skal spille på den kompetansen den selv besitter. Der kommunen vurderer egen kapasitet og kompetanse som utilstrekkelig skal kommunen innhente bistand fra Folkehelseinstituttet eller annet relevant kompetansemiljø. Kompetansemiljøene skal kun bidra med råd og veiledning (herunder råd om eksponeringsvurderinger, helserisiko, kartlegging og identifisering av smittekilder og råd om tiltak), prøvetaking og lignende. Det er fremdeles kommunen som skal håndtere hendelsen, og kommunen er ansvarlig for valg og gjennomføring av tiltak.

Ved eksponering for helseskadelige miljøfaktorer skal Folkehelseinstituttet bistå andre aktører for å sikre beskyttelse av befolkningens helse. Folkehelseloven § 25 fastsetter at Folkehelseinstituttets ansvar omfatter å overvåke utvikling av folkehelsen, utarbeide oversikt over befolkningens helsetilstand og faktorer som påvirker denne, samt utføre helseanalyser og drive forskning, og at Folkehelseinstituttet i forbindelse med eksponering for helseskadelige miljøfaktorer skal bistå kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn og andre statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen for å sikre beskyttelse av befolkningens helse. Folkehelseinstituttets bistandsplikt innebærer rådgivning og veiledning innenfor alle typer helsetrusler, men det er kommunene som har ansvaret for håndteringen av en eventuell hendelse. Folkehelseinstituttet kan bistå med prøvetaking av biologiske agens og har spesialkompetanser innen analyser av miljøgifter i humant biologisk materiale (blod, urin, hår etc). Folkehelseinstituttet har ikke kompetanse til prøvetaking av miljøprøver. Påvisning av ukjente stoffer og kjemikalier krever spesialkompetanse, egnede måleinstrumenter, prosedyrer og trening, og identifisering ved hendelser med ukjente stoffer vil i de fleste tilfeller måtte foretas av andre kompetansemiljøer enn Folkehelseinstituttet, for eksempel Forsvarets forskningsinstitutt eller større kommuners brann- og redningsvesen. Folkehelseinstituttet kan gi råd om hvilke prøver som bør tas, hvor de kan sendes, og hvordan miljøprøver skal tas for være mest mulig relevante til vurdering av helserisiko. Der det er kjent hvilket stoff det er tale om vil Folkehelseinstituttet kunne bidra med risikovurderinger og råd og veiledning for kartlegging og håndtering.

Hva som er relevant kompetansemiljø vil variere med typen hendelse som oppstår. I sin beredskapsplanlegging bør kommunene vurdere hvilke miljøer som kan være relevante avhengig av hvilke mulige helsetrusler kommunen står overfor og hvilke regionale miljøer som er. Relevante miljøer kan eksempelvis være (ikke uttømmende liste):

Til § 6 Varsling til Folkehelseinstituttet

Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til å varsle statsforvalteren og Folkehelseinstituttet om miljøhendelser som kan representere en trussel for befolkningens helse. Varslingen skal sikre at Folkehelseinstituttet får kunnskap om hendelser som kan påvirke befolkningen helse, og dermed kan vurdere hendelser fra et nasjonalt perspektiv og kan bistå kommuner og andre aktører med sin kompetanse. Kommunens generelle beredskapsordninger vil kunne ivareta kommunens varslingsplikt. Varslingsplikten fra kommunen til Folkehelseinstituttet ligger til kommunen som sådan, men i mange tilfeller bør også kommunelegen kontaktes for å kunne koordinere eventuelle kommunale tiltak på helsesiden. Kommunene plikter å ha en eller flere kommuneleger som skal utføre de oppgavene som er tillagt kommunelegen i lov eller instruks, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 5-5. Kommunelegen har også hastekompetanse på vegne av kommunen i saker innen miljørettet helsevern, smittevern og helsemessig beredskap, jf. folkehelseloven § 27.

Varsel etter bestemmelsen skal gå til Folkehelseinstituttet ved Giftinformasjonen eller ved Smittevernvakta på instituttet ved smittsomme sykdommer (se Beredskapstelefoner på www.fhi.no). Folkehelseinstituttet skal gi veiledning om hvordan varsel skal sendes og mottas. Det presiseres at varslingsplikten inkluderer plikt til å sikre at varsel er mottatt.

Kriteriene for varsel ved miljøhendelser vil ikke tilsvare kriteriene for varsling av utbrudd av smittsom sykdom. Helsetrusler ved kjemiske, radiologiske, nukleære eller andre fysiske hendelser er i mindre grad knyttet til spesifikke diagnoser. Varslingsplikten etter forskriften tar utgangspunkt i kriteriene som gjelder for varsel etter de internasjonale varslingssystemene Internasjonalt helsereglement (IHR) og Kommisjonens varslingssystem (Early Warning and Respons System, EWRS), som inntar et «all-hazards approach». Kommunes varslingsplikt er knyttet til helsetrusler omfattet av § 5 andre ledd som er uvanlig eller uventet for tid og sted, kan forårsake vesentlig sykdom, skade eller død, eller har rask og ukontrollert sykdomsspredning. For varslingsplikt er det tilstrekkelig at kun ett av disse vilkårene er oppfylt.

Varsel fra kommunen skal inneholde tilstrekkelige opplysninger slik at Folkehelseinstituttet kan vurdere helsetrusselen, og på denne bakgrunn gi bistand til kommunen og eventuelt varsle videre internasjonalt. Varsel til Folkehelseinstituttet bør inneholde helseopplysninger som er tilstrekkelig og relevante for å vurdere helsetrusselen. Opplysninger som er tilstrekkelige og relevante kan innebære personidentifisering. Helseregisterloven § 6 tredje ledd stiller krav om at den databehandlingsansvarlige skal sørge for at de helseopplysninger som behandles er tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen. Videre bestemmer helseregisterloven § 6 fjerde ledd at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn det som er nødvendig for det aktuelle formålet. I de fleste tilfeller vil det være tilstrekkelig å ikke ha personidentifisering, og dermed ikke nødvendig med personidentifiserbare opplysninger. Men dersom det er nødvendig med personidentifisering åpner varslingsbestemmelsen i forskrift om miljørettet helsevern § 6 for at varselet kan inneholde slike opplysninger.

Bestemmelsens fjerde ledd gir unntak fra varslingsplikten for å unngå at samme hendelser varsles i flere systemer. Dette innebærer at helsetrusler som er varslet gjennom MSIS eller etter IHR-forskriften ikke skal varsles etter forskrift om miljørettet helsevern.

Bestemmelsens femte ledd må ses i sammenheng med helseberedskapsloven § 2-4 om beredskapsregistre. Et beredskapsregister vil kunne etableres der det er behov for informasjon til å få oversikt over, kunnskap om og kunne håndtere en konkret hendelse og helsekonsekvenser som oppstår som følge av en miljøhendelse, for å ivareta internasjonale rapporteringsplikter, og for å ivareta administrative oppgaver i en beredskapssituasjon. Folkehelseinstituttet skal anonymisere eller slette de varslede opplysningene når helsetrusselen er avklart. En helsetrussel anses ikke avklart før den er evaluert.

Til § 7 Overordnet krav

Første ledd oppstiller et generelt og grunnleggende krav til helsemessige forhold ved virksomhet og eiendom. Kravet blir i forhold til noen miljøfaktorer spesifisert i de påfølgende bestemmelsene, jf. § 8 til § 10. Kravene er gitt som funksjonskrav. Det nærmere innholdet i funksjonskrav må søkes i faglige normer, retningslinjer og veiledninger. Sentrale helsemyndigheter gjør tilgjengelig hvilke normer som til enhver tid er gjeldende.

Ikke alle forhold som påvirker helsen lar seg imidlertid presisere ved faglige normer og retningslinjer. Det kan eksempelvis være et særskilt tilfelle, eller at forholdet har en sum av mange påvirkningsfaktorer som gjør at man ikke kan gjøre eller ta utgangspunkt i en normering. Basert på tilgjengelig kunnskap må det da foretas en helsefaglig vurdering.

Annet ledd presiserer hva som ligger i helsemessig ulempe. Det heter i bestemmelsen at med helsemessig ulempe menes forhold som etter en helsefaglig vurdering kan påvirke helsen negativt og som ikke er helt uvesentlig. Med det menes at forholdet må være av en viss alvorlighet eller overstige et minstemål av akseptabel helserisiko, før det anses som en «helsemessig ulempe». En viss grad av alminnelig risiko må nødvendigvis aksepteres i samfunnet. Det aller meste kan utgjøre en potensiell fare for omgivelsene, men det er verken ønskelig eller praktisk mulig å regulere enhver mulig negativ helsemessig påvirkning. Forhold som ikke går utover dagliglivets alminnelige risiko vil ikke omfattes av forskriften. Forhold som etter en helsefaglig vurdering må anses å være av liten betydning vil altså falle under tålegrensen.

Det kan tenkes eksempler på forhold som kan være både irriterende og plagsomme, men som likevel ikke kan anses å være verre enn det man med rimelighet må tåle. En midlertidig påvirkning (kort varighet) av en negativ miljøfaktor er eksempel på et forhold som kan være uvesentlig i forhold til denne bestemmelsen. Et eksempel er at en virksomhet forårsaker et helt kortvarig støyforhold. Dette kan være sjenerende og forstyrrende for omgivelsene, men vil ofte ikke kunne betraktes som en «helsemessig ulempe». Helt kortvarige støyforhold vil normalt falle utenfor forskriften med mindre støynivået er så høyt at det er fare for helseskade.

Det bør vanligvis kunne henvises til dokumentasjon når det er grunn til å anta at en virksomhet kan føre til helsemessig ulempe eller fare for helseskade. Det er imidlertid ingen forutsetning at det skal foreligge klar dokumentasjon før kommunen skal engasjere seg og gi eventuelle pålegg. Føre-var-prinsippet ligger til grunn for folkehelselovens bestemmelser og er særlig relevant for bestemmelsene om miljørettet helsevern, jf. Prop.90 L (2010–2011). Dersom en aktivitet eller et forhold kan medføre skade som er sannsynlig, men usikker, kan det være grunnlag for å iverksette tiltak, eventuelt pålegge retting, for å unngå at skade oppstår. Dersom man venter til full visshet, og sykdommen allerede er oppstått, er man for sent ute.

Føre-var innebærer også at bevisbyrden for at et tiltak er forsvarlig påhviler den som er ansvarlig for tiltaket eller forholdet. Kommunen har her mulighet til blant annet å gi pålegg om at den ansvarlige skal gi opplysninger, utrede konsekvenser eller foreta granskning for å fastslå om det foreligger fare for helseskade eller helsemessig ulempe. Når det gjelder vedtak om for eksempel retting, jf. forskriften § 6 og folkehelseloven kapittel 3, skal det etter forvaltningsloven § 17 og § 25 angis hvilke kunnskapsreferanser kommunen bygger sin vurdering på.

Til § 8 Beliggenhet

Bestemmelsen lister opp forhold det skal tas hensyn til ved valg av beliggenhet for nye virksomheter og ved vesentlige endringer og utvidelser av eksisterende virksomheter. Begrepet tilgjengelighet refererer blant annet til at det skal tas nødvendig hensyn til adkomst for funksjonshemmede. Begrepet forurensning omfatter alle typer forurensing, slik som forurensning i luft, grunn, lukt osv. Et eksempel på risikofaktorer i miljøet vil være høy radonkonsentrasjon i grunnen.

Vesentlige endringer eller utvidelser av eksisterende virksomheter omfatter også vesentlig utvidelse over tid, eksempelvis der det er planlagt mindre endringer over flere år som til sammen utgjør en vesentlig endring.

Listen er ikke uttømmende, jf. ordlyden «blant annet». Det kan også tenkes andre forhold det bør tas hensyn til. Eksempel på andre miljøfaktorer som kan ha relevans, er positive miljøfaktorer som gode sosiale forhold, naturområder, gang- og sykkelveier.

Til § 9 Helsemessige ulemper som virksomhet eller eiendom påfører omgivelsene

Bestemmelsen retter seg mot ulike forhold ved virksomheten som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på helsen, og som kan medføre en belastning for omgivelsene. Forhold som innebærer en helserisiko kan være forårsaket av eiendom og virksomhet i vid forstand (for eksempel aktivitet).

Ettersom forskriften dekker mange forskjellige virksomhetstyper, vil ikke alle kravene i forskriften passe like godt for alle som omfattes av forskriften. For enkelte typer virksomheter vil de fleste kravene i forskriften være relevante, mens det for andre kun vil være noen bestemmelser som får betydning.

Kravene i forskriften er gitt som funksjonskrav, og det nærmere innholdet må søkes i faglige normer, retningslinjer og veiledere. Flere av miljøfaktorene er nærmere regulert i annet lovverk. Dette gjelder særlig forurensningsloven med forskrifter, det vises til merknadene til § 3 om forholdet til annet regelverk. Sentrale helsemyndigheter skal ha oversikt og gjøre tilgjengelig hvilke normer som til enhver tid er gjeldende. For nærmere beskrivelse av de ulike funksjonskrav vises det til Veileder i miljørettet helsevern (IS-1104) som er utarbeidet av Helsedirektoratet.

Til bokstav a

Forskrift 9. oktober 1974 nr. 2 om begrensning av støy – tillegg til helseforskriftene, Oslo kommune, er en lokal helseforskrift som gjelder for Oslo kommune. Støyforskriftene er kun rettslig bindende for Oslo kommune, men blir i dag benyttet i stor utstrekning også i andre kommuner. Styrken til Oslo kommunes støyforskrift er at den gjelder generelt og at den tar høyde for maksimalstøy, gjennomsnittsstøy og hvilket tidspunkt på døgnet støyen forekommer. Den vil kunne gi uttrykk for hvordan støyspørsmål kan håndteres også i andre kommuner.

Til bokstav c

Bestemmelsen omfatter både det å redusere risikoen for at ulykker skal skje og skadebegrensning dersom ulykke skjer.

Til § 10 Helsemessige forhold i virksomheter og eiendommer

Bestemmelsen kommer til anvendelse for steder hvor mennesker oppholder seg jevnlig, eller over lengre tidsrom og for områder hvor det er viktig at det er helsemessig tilfredsstillende forhold.

Bestemmelsen erstattet i 2003 en rekke eldre forskrifter hvor det var stilt krav til hygieniske forhold i lokaler, blant annet forskrift 6. juni 1958 nr. 4208 om orden, utstyr og hygiene m.v. i hoteller, andre herberger og serveringssteder, forskrifter 19. juni 1959 nr. 4 for leir- og campingplasser, forskrift 23. november 1962 nr. 3 om forsamlingslokaler og forskrifter 5. januar 1968 nr. 1 om de hygieniske forhold ved kirker.

Også i forhold til denne bestemmelsen vil det være slik at annet regelverk inneholder krav til de samme forhold som bestemmelsen her, eksempelvis er det i forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk etter plan- og bygningsloven gitt regler om sikkerhet i bruk og innemiljø. Det vises til merknadene til forskriften § 3.

Til bokstav a

Begrepet inneklima/innemiljø kan inndeles i følgende fem miljøfaktorer: Det er termisk miljø, akustisk miljø, atmosfærisk miljø, strålemiljø og mekanisk miljø. Annen setning om lydforhold og belysning er ikke uttrykk for at disse inneklimafaktorene er viktigere for helsen enn andre inneklimafaktorer, men er mer tatt inn i informasjonsøyemed.

Termisk miljø sikter til miljøfaktorer av betydning for kroppens varmebalanse. Akustisk miljø sikter til miljøfaktorer som har betydning for hørsel, lydoppfattelse og støypåkjenninger. Atmosfærisk miljø sikter til miljøfaktorer som har særlig har betydning for respirasjon og sykelighet i luftveier og plager knyttet til hud og slimhinner. Strålemiljø også kalt aktinisk miljø sikter til miljøfaktorer som har betydning for lysoppfattelse og påvirkning på kroppen fra ioniserende og ikke-ioniserende stråling. Mekaniske og ergonomiske forhold er miljøfaktorer av betydning for føle- og smertesans og bevegelsesapparatets funksjon (slitasjesykdommer etc.).

Til bokstav b

Forsvarlig renhold omfatter også forsvarlige avfallsrutiner.

Til bokstav c

Bestemmelsen omfatter også publikumstoaletter på serveringssteder mv.

Til bokstav d

Bestemmelsen vil først og fremst ha betydning for institusjoner, internater og lignende, for eksempel sykehus, sykehjem, boform for heldøgns omsorg og pleie, aldershjem, annen bolig med heldøgns omsorgstjenester, asylmottak, skoleinternat, barnevernsinstitusjon og fengsler.

Til bokstav e

Bestemmelsen omfatter både det å redusere risikoen for at ulykker skal skje og skadebegrensning dersom ulykker skjer.

Til § 11 Utfyllende bestemmelser

Bestemmelsen gir departementet myndighet til å utdype og presisere kravene i § 7 til § 10. Veiledningen til forskriften gir rettledning i hvordan funksjonskravet i forskriften kan oppfylles. Dersom miljøforhold i virksomheten avviker fra normene i veiledningen, må virksomhetene på annen måte kunne godtgjøre at funksjonskravet i forskriften er oppfylt. Presiserende forskrifter kan bli aktuelt dersom det viser seg at de veiledende normer ikke blir etterlevd, eller dersom det på annen måte viser seg å være behov for det.

Forskriftshjemmelen må ses på bakgrunn av at forskriften er gitt ved kgl.res., mens hjemmelen til å gi forskrifter om miljørettet helsevern etter folkehelseloven § 8 er lagt til departementet. Bestemmelsen gir departementet mulighet for selv å endre bestemmelsene i kapittel 3 eller gi nye forskrifter innenfor forskriftens virkeområde.

Til § 11a Virkeområde

Dette kapittel gir bestemmelser rettet mot virksomheter med innretninger som kan spre legionellaforurenset aerosol til omgivelsene. Risiko for smitte av legionellose er i hovedsak knyttet til tekniske innretninger med vann med temperaturer som kan stimulere vekst av legionellabakterier og spre dem til omgivelsene. De viktigste risikofaktorer for legionellavekst er vannets temperatur og bakterienes tilgang til næringsstoffer (biofilm, bunnfall, slamansamlinger mv.). Bakteriene kan spres til omgivelsene via aerosoler som kan pustes inn i lungene. Antall personer som kan bli smittet, vil avhenge av innretningens lokalisering og spredningspotensial.

Opplistingen av innretninger i annet ledd er ikke uttømmende, men gir eksempler på innretninger som omfattes av regelverket.

Som i forskriften for øvrig gjelder i utgangspunktet ikke bestemmelsene for forhold som oppstår i boliger og på fritidseiendommer. Det er et krav om at forhold som omfattes av forskriften må ha innvirkning på flere personer enn den som er ansvarlig for forholdet. Det vises til forskriften § 2 og merknader til denne.

Med aerosol menes vanndråper som svever i luft. Indirekte spredning av aerosol omfatter spredning av aerosoler fra resipientvann som har blitt tilført legionellaholdig avløpsvann fra industrianlegg. Befuktningsanlegg vil være innretninger beregnet for å holde overflater fuktige. Kjøletårn er anlegg hvor kjøleeffekten baseres på at vanndråper fordamper. Luftskrubbere er en type renseanlegg for luft basert på våtvasking for fjerning av partikler og luktstoffer fra luft-/gassblandinger. Kjøletårn og luftskrubbere er definert i forskriftens § 11d.

Til § 11b Nærmere om krav til innretningene

Bestemmelsen slår fast at innretninger skal planlegges, bygges, tilrettelegges, drives og avvikles på en slik måte at den gir tilfredsstillende beskyttelse mot vekst og spredning av Legionella via aerosol.

For å finne spesifiserte krav til drift og vedlikehold av de ulike innretningene må en se hen til relevant veiledning, for eksempeldriftsinstruks fra leverandør og veileder om forebygging av legionellasmitte fra Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Ved etablering av en innretning skal det tilrettelegges for at temperaturer kan registreres og vannprøver kan tas fra aktuelle steder i anlegget. Det skal foretas en risikovurdering av innretningen som grunnlag for å utarbeide rutiner som sikrer tilfredsstillende beskyttelse mot Legionella.

For kjøletårn, luftskrubbere, befuktningsanlegg og innendørs fontener er det satt krav til regelmessig prøvetaking for å kontrollere den mikrobiologiske tilstanden i innretningen. Mikrobiologisk prøvetaking kan også være aktuelt for andre typer innretninger der risikovurderingen tilsier det, eller det gis anbefalinger om dette i veiledningen. Prøvetaking for mikrobiologiske analyser skal være en del av risikoanalysen, inngå i internkontrollen etter § 12 og skal kunne dokumenteres overfor tilsynsmyndighet ved forespørsel om dette.

Det finnes enkelte luftskrubbere som drives ved betingelser som gjør at det ikke kan dannes vekst av legioneller i systemet. Det kan i fremtiden muligens også bygges kjøletårn med slike manglende vekstvilkår for legioneller. Videre finnes det enkelte befuktningsanlegg og innendørs fontener der det ikke dannes aerosoler. I slike tilfeller kan innretningen unntas fra prøvetakingsplikten. Virksomheten må overfor kommunen dokumentere at det ikke vil kunne skje spredning av Legionella. Unntak fra plikten til prøvetaking bør for luftskrubbere gjøres i sammenheng med unntak fra krav om ny vurdering fra akkreditert inspeksjonsorgan i § 11c tredje ledd.

Til § 11c Meldeplikt til kommunen og inspeksjonsordning

Meldeplikt til kommunen

Virksomheter med kjøletårn og luftskrubbere skal melde til kommunen for alternativ a og b. Meldingen bør inneholde kortfattet informasjon om virksomheten, innretningen, ansvarsforhold og aktuelle kontaktpersoner. Det skal også foreligge en kort redegjørelse for hvordan forskriftens krav om forebygging av Legionella blir ivaretatt. Forskriftsteksten presiserer at det skal sendes melding ved første gangs oppstart. For virksomheter som for eksempel har kjøletårn i bruk kun i sommerhalvåret, vil det ikke kreves at de sender ny melding ved oppstart hvert år. Det skal imidlertid sendes ny melding dersom det gjøres vesentlige utvidelser eller endringer.

Badeanlegg og offentlig tilgjengelige boblebad har meldeplikt etter forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu mv.

Vurdering fra akkreditert inspeksjonsorgan

Virksomheter med kjøletårn og luftskrubbere skal også legge frem vurdering av innretningen fra akkreditert inspeksjonsorgan. Vurderingen skal legges frem i forbindelse med oppstart, vesentlige utvidelser eller endringer og deretter hvert femte år.

Inspeksjonsordningen innebærer at det akkrediterte organet utarbeider en inspeksjonsrapport som gir et grunnlag både for virksomhetens egen oppfølging og for kommunens tilsyn. Rapporten vil vise om innretningen er oppført og drives i henhold til kravene, og den vil påpeke eventuelle feil og mangler som må følges opp og vurderes nærmere. Kommunen må som myndighetsorgan ta stilling til det akkrediterte organs vurdering. Kommunen må også følge opp virksomheten etter at inspeksjonsrapporten foreligger, dersom det er forhold ved rapporten som tilsier det. Det kan være aktuelt å kreve at den virksomhetsansvarlige utbedrer forhold på bakgrunn av funn i rapporten gjennom et rettingspålegg etter folkehelseloven § 14. Kommunens følger opp de forhold som er vurdert av inspeksjonsorganet, men vil også kunne vurdere andre forhold ved virksomheten i tråd med forskriftens øvrige bestemmelser.

Tredje ledd gir unntak fra å fremlegge ny vurdering hvert femte år for kjøletårn og luftskrubbere som er uten vekstbetingelser for Legionella. Den første vurderingen fra et akkreditert inspeksjonsorgan vil avdekke om anleggskonstruksjonens utforming og prosessmessige forhold (temperaturer, kjemiske egenskaper mv.) er slik at vekstbetingelser ikke er til stede. Der inspeksjonsorganets vurdering/rapport tilsier at vekstvilkår ikke er til stede, kan virksomheten unntas plikten til å innhente fornyet vurdering. Det er kommunen som gir unntak basert på vurderingen fra inspeksjonsorganet. Ved vesentlig endring av anlegget kreves ny vurdering, siden forutsetninger for unntaket da kan være endret. Innretninger uten vekstbetingelser vil som regel være luftscrubbere, men i fremtiden kan det også produseres kjøletårn uten vekstbetingelser for Legionella.

Etter fjerde ledd kan kommunen kreve fremlagt ny vurdering av innretningen fra akkreditert inspeksjonsorgan etter første ledd bokstav b. Det følger også av folkehelseloven § 13 at kommunen kan kreve fremlagt ny vurdering som et ledd i gransking.

Forholdet mellom virksomheten, kommunen, inspeksjonsorganet og Norsk akkreditering er gjort rede for i Ot.prp.nr.5 (2008–2009). Forholdene aktørene imellom følger i stor grad av akkrediteringssystemet. En inspeksjonsordning endrer ikke på ansvarsforholdene. Det vil fortsatt være slik at virksomheten som har et kjøletårn eller en luftskrubber har ansvaret for å drive helsemessig tilfredsstillende i samsvar med regelverket. Kommunen har tilsynsansvar for fagområdet miljørettet helsevern, herunder tilsyn med legionellautsatte innretninger. Kommunen følger også opp for eksempel innendørs fontener, befuktningsanlegg og offentlig tilgjengelige boblebad med tanke på forebygging av legionellasmitte.

Plikt til å innhente vurdering fra akkreditert inspeksjonsorgan gjelder for eksisterende og nye innretninger. Virksomheter som har kjøletårn eller luftskrubber når bestemmelsene trer i kraft 1. januar 2014, har frist til å legge frem vurdering fra inspeksjonsorgan innen 1. januar 2016, jf. siste ledd. Kommunen kan eventuelt gi ytterligere 6 måneders utsettelse på denne fristen etter søknad.

Til § 11d Definisjoner

Bestemmelsen definerer hvilke typer innretninger som faller under begrepene kjøletårn og luftskrubber, og som dermed skal både melde til kommunen og innhente vurdering fra akkreditert inspeksjonsorgan. Det er innretningens egenskaper og potensiale til å spre Legionella via aerosol som er avgjørende, ikke hvilket navn som benyttes.

Et akkreditert inspeksjonsorgan er en organisasjon/et firma som gjennom søknadsprosess hos Norsk akkreditering har dokumentert å ha den nødvendige kompetansen til å utføre oppgaven som inspeksjonsorgan i henhold til forskrift om miljørettet helsevern § 11c, og ellers oppfyller de krav som stilles til inspeksjonsorgan. Inspeksjonsorganet skal være akkreditert etter NS-EN ISO/IEC 17020 Samsvarsvurdering – krav til drift av ulike typer inspeksjonsorganer.

Norsk akkreditering er nasjonalt akkrediteringsorgan i Norge, jf. lov 12. april 2013 nr. 13 om det frie varebytte i EØS (EØS-vareloven). Annet anerkjent akkrediteringsorgan som har undertegnet de relevante multilaterale avtaler for gjensidig internasjonal anerkjennelse, og som er etablert i et EU-/EØS-land kan også akkreditere inspeksjonsorgan etter samme samsvarsvurdering.

Norsk akkreditering/annet akkrediteringsorgan vurderer inspeksjonsorganets kompetanse opp mot et normativt dokument for inspeksjon av legionellautsatte installasjoner, som er utarbeidet av Norsk akkrediterings sektorkomité for legionellautsatte installasjoner. Forholdet mellom inspeksjonsorgan/søkere og Norsk akkreditering vil være regulert av avtale mellom partene, og av regelverket for Norsk akkreditering. Det følger av EØS-vareloven at enkeltvedtak om akkreditering kan påklages til Norsk akkrediterings klageutvalg. Norsk akkrediterings virksomhet er også regulert gjennom forskrift 1. juli 2013 om gebyrer for Norsk akkrediterings tjenester.

Det føler av § 11d tredje ledd at inspeksjonsorganet må tilfredsstille krav til uavhengighetstype A, B eller C i NS-EN ISO/IEC 17020 Samsvarsvurdering – krav til drift av ulike typer inspeksjonsorganer. Uavhengighetstype A innebærer at inspeksjonsorganet skal være uavhengig av de berørte partene. Det innebærer at inspeksjonsorganet og dens personell ikke kan være engasjert i eller være del av juridisk enhet som driver for eksempel utforming, levering, eierskap, vedlikehold eller liknende av objektene som inspiseres. Uavhengighetstype B regulerer inspeksjonstjenester innenfor egen organisasjon. Uavhengighetstype C stiller krav til at inspeksjonsorganet skal treffe organisasjonsmessige sikkerhetstiltak for å sikre egnet fordeling av ansvar og ansvarsområder mellom inspeksjon og andre typer aktiviteter. Utførelse, framstilling, levering, installering, betjening, vedlikehold og inspeksjon av samme objekt som foretas av et type C-inspeksjonsorgan, skal ikke foretas av samme person.

Til § 11e Utbrudd

Nødvendig prøvetaking skal gjøres av kompetent personell, og skal foretas ved alle innretninger som direkte eller indirekte kan ha forårsaket smitte. Ved tvil om hvilke innretninger som er aktuelle for prøver før rengjøring og desinfisering skal gjennomføres, treffer kommunen avgjørelse. Kommunen kan eventuelt rådføre seg med Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Rengjøring omfatter mekanisk renhold, herunder fjerning av slam og biofilm i innretninger hvor dette dannes. Desinfeksjon er kjemisk behandling eller varmebehandling som dreper mikroorganismer.

Brudd på denne bestemmelsen straffes i samsvar med folkehelseloven § 18. Det vises for øvrig til forskriften § 17 om straff.

Til § 12 Ansvar og internkontroll

Det er den ansvarlige for virksomheten som har plikt til å påse at kravene i forskriften etterleves. Den ansvarlige vil være virksomhetens eier og ledelse. Hvem eller hvilke dette kan være, varierer etter hvordan virksomheten er organisert.

Mange virksomheter som har plikt til å innføre og utøve internkontroll etter denne forskriften, vil også være pålagt internkontroll etter annen lovgivning, spesielt forskrift av 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse, miljø og sikkerhet i virksomheter (Internkontrollforskriften). Departementet anbefaler at internkontrollsystemer som allerede er etablert, utvides til også å omfatte krav etter denne forskriften der det er aktuelt.

Også enkeltmannsforetak kan være ansvarlig for forhold som kan ha negativ innvirkning på helsen, eksempelvis et verksted med støyende aktiviteter. Internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse. For enkeltmannsforetak vil det for de fleste virksomhetene for eksempel ikke være nødvendig med skriftlighet for å sikre at det er rutiner på plass. Er det mange personer ansatt derimot, vil det ofte være behov for skriftlighet for å sikre at alle kjenner felles rutiner.

Generelle veiledninger og liknende som er utarbeidet om internkontroll i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, vil kunne være til hjelp i forbindelse med internkontroll også på denne forskriftens område.

Til § 13 Opplysningsplikt

Plikten til å gi informasjon av eget tiltak til tilsynsmyndigheten (den instans i kommunen som ivaretar kommunens oppgaver i miljørettet helsevern) følger direkte av folkehelseloven § 12 annet ledd, og er tatt med for oversiktens skyld.

Dersom kommunen avdekker at den som er ansvarlig for virksomheten eller eiendommen ikke gir den informasjonen de plikter å gi, kan tilsynsmyndigheten pålegge den ansvarlige å gi slik informasjon, eller selv sørge for at de berørte får denne informasjonen. Det vises ellers til folkehelseloven § 12 om opplysningsplikt.

Til § 14 Meldepliktige virksomheter

Første ledd angir de virksomhetstyper som skal sende melding til kommunen før oppstart og ved vesentlige utvidelser eller endringer.

Første og annet strekpunkt fastslår at asylmottak og hospitser skal sende melding til kommunen. Disse hadde godkjenningsplikt etter hotelloven som ble opphevet i 1998 og er virksomheter som det er særlig viktig at helsemyndighetene har oppsyn med.

Tredje strekpunkt fastslår at campingplasser skal sende melding til kommunen. Bestemmelsen avløser forskrifter 19. juni 1959 nr. 4 for leir- og campingplasser. Meldeplikt til kommunen trer istedenfor krav om godkjenning.

Fjerde strekpunkt om undervisning og forsamlingslokaler innfører meldeplikt for forsamlingslokaler mv. Meldeplikten trer istedenfor krav om godkjenning, jf. forskrift 23. november 1962 nr. 3 om forsamlingslokaler.

Femte strekpunkt bestemmer av utslipp av avløpsvann skal meldes til kommunen. Bestemmelsen trer i stedet for de særlige bestemmelsene i forskrift 22. februar 1980 nr. 22 som i dag regulerer avløpsvann. Det antas at utslipp av avløpsvann vil omfattes av unntaket i tredje ledd i denne paragrafen. En av hensiktene med å ta inn en meldeplikt i denne forskriften er å synliggjøre at helsemessige konsekvenser skal vurderes ved slike virksomheter.

I tillegg til meldepliktene som følger av forskriften § 14 er det meldeplikt for virksomheter med kjøletårn og luftskrubbere som følger av denne forskriften § 11c. For slike innretninger er meldeplikten supplert med krav om å innhente vurdering fra akkreditert inspeksjonsorgan for legionellautsatte installasjoner. Også andre forskrifter innen miljørettet helsevern gir melde- eller godkjenningsplikter.

Det fremgår ikke av ordlyden i forskriftsbestemmelsen hva meldingen skal inneholde. Departementet legger til grunn at en melding til kommunen skal inneholde en kortfattet oversikt over positive og negative miljøforhold ved virksomheten som direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, og i nødvendig utstrekning omfatte:

Kommunen bør underrette den som sender meldingen om at den er mottatt. Selv om hensikten med en slik melding først og fremst vil være å gi kommunen den ønskede oversikt over et forhold, kan den også gi grunnlag for å kreve en nærmere vurdering og krav om retting/endring før oppstart av virksomheten, jf. nedenfor.

Det følger av annet ledd at dersom meldingen avdekker forhold som gjør at forskriftens krav om helsemessig forsvarlig drift ikke etterleves, kan kommunen kreve retting etter folkehelseloven § 14. Retting kan være aktuelt der et forhold kan ha negativ innvirkning på helsen. Det kreves ikke i bestemmelsen at syksom har oppstått, det er nok at negativ helseeffekt kan inntre. Ved et vedtak om retting må kommunen angi hvilke kunnskapsreferanser den bygger vedtaket på. Ved vurderingen av om retting skal pålegges vil kravet til forholdsmessighet, jf. forskriften § 6 annet ledd gjelde. En vurdering av forholdsmessighet på dette stadiet vil kunne vektlegge helsehensynene noe tyngre, enn etter at et tiltak er satt i verk, og det skal mindre til for å kunne kreve retting, da kostnadene ved et pålegg om retting må antas å bli mindre.

Tredje ledd er inntatt for å unngå at en virksomhet skal behøve å sende melding om samme forhold flere ganger. Når plan- og bygningsmyndighetene, forurensningsmyndigheter etc. mottar meldinger, som i utgangspunktet også skulle vært gitt etter forskriften § 14, men som er unntatt meldeplikt etter denne bestemmelse, må den myndighet som er mottaker av meldingen sørge for at helsemyndighetene bringes inn i saksbehandlingen, og at behandlingen av meldingen samordnes på tvers av de ulike sektorene i kommunen.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å endre bestemmelsen. I utgangspunktet følger det av folkehelseloven § 10 at departementet er forskriftsmyndighet, men presiseringen er gjentatt i forskriften fordi den er vedtatt ved kgl.res.

Virksomheter som har gitt melding eller fått godkjenning etter tidligere regelverk, vil ikke måtte melde til kommunen på nytt med mindre det er foretatt endringer i virksomheten. Virksomheter som før 1. juli 2003 ikke var omfattet av melde- eller godkjenningsplikt, skal legge fram melding til kommunen innen 1. januar 2005, jf. § 18, fjerde ledd.

Til § 15 Pålegg om samarbeid

Bestemmelsen er hjemlet i folkehelseloven § 26. Bestemmelsen skal brukes med forsiktighet etter at frivillig samarbeid er forsøkt. Pålegg fra statsforvalteren etter denne bestemmelsen er en siste utvei når det frivillige samarbeidet ikke fungerer. Statsforvalteren kan kun pålegge kommunene å samarbeide, men kan ikke gi pålegg om hvordan kommunenes kompetanse skal brukes.

Til § 16 Klage

Statsforvalteren er klageinstans for vedtak etter bestemmelsene om miljørettet helsevern. Det forutsettes at statsforvalteren på samme måte som kommunen i behandlingen av klagesaker gjør en helsefaglig vurdering.

Kommunens kompetanse etter § 6, jf. folkehelseloven kapittel 3 er såkalt «kan-kompetanse» med unntak av stansingsbestemmelsen i folkehelseloven § 16. Dette innebærer at kommunen kan finne at det ikke er hensiksmessig å benytte virkemidlene, til tross for at et forhold er i strid med de materielle kravene etter denne forskriften kapittel 3 og kravet om forholdsmessighet. Slik ikke-bruk av kompetanse vil være et enkeltvedtak som kan bringes inn for statsforvalteren etter forskriften § 16, jf. folkehelselovens § 19. Dette er en kodifisering av gjeldende rett.