Vi står overfor en masseflukt. Hvordan bør Norge håndtere den?
Her er fem sentrale lærdommer fra lignende flyktningsituasjoner.
Krigen raser i Ukraina. Folk tvinges på flukt. Nabolandene, Europa og Norge står nå overfor en masseflukt fra et land i vårt umiddelbare nærområde. Hvordan bør Norge håndtere disse ankomstene? Hva har vi lært fra lignende flyktningsituasjoner?
Fortsatt er det uklart hvor mange ukrainske flyktninger som vil bli drevet over til naboland som Polen, Romania, Ungarn og Slovakia, og hvor mange som vil reise videre. Allerede har flere hundre tusen krysset disse grensene. De flykter fra et land i Europa, et land i vårt eget nærområde. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har allerede signalisert at Norge vil bidra ved å ta imot flyktninger fra Ukraina.
Bosnia og Kosovo
Dette er den tredje masseflukten i Europa i løpet av de siste 30 årene. De to første skjedde etter kriger på Balkan, først fra Bosnia på starten av 1990-tallet og siden fra Kosovo i slutten av det samme tiåret.
Norge tok imot 13.000 bosniere i løpet av noen hektiske måneder i 1993, og 7000 Kosovo-flyktninger kom sommeren 1999.
Felles for de to situasjonen var at mange kom fra samme område, på kort tid. Begge grupper fikk midlertidige tillatelser i Norge. Hvis det ble mulig innen rimelig tid, skulle de returnere til hjemlandet.
I Bosnia trakk krigen og urolighetene ut i tid, og alle som ville bli i Norge, fikk bli. I Kosovo opphørte krigshandlingene raskt, og de etnisk fordrevne flyktningene kunne returnere. De fleste Kosovoflyktningene som var kommet sommeren 1999, reiste hjem igjen samme høst.
Klare læringspunkter
Forskere i Norge og Norden fulgte begge disse flyktningsituasjonene nøye. Vi satt igjen med noen klare læringspunkter som kan komme til nytte i månedene fremover. Her er fem av dem:
1. Norge har kapasitet
Norge har kapasitet til å ta imot et stort antall flyktninger på kort tid. Hvis dette er noe myndighetene ønsker å gjøre, så vil det være mulig å ta imot, registrere og opprette mottaksplasser for 5000, 10.000 eller 15.000 flyktninger i løpet av et par måneder.
Det er få praktiske hindringer for å få dette til. Og man har gjort det før. De 13.000 bosniske flyktningene kom til Norge i løpet av noen få uker. Til sist måtte man sette opp telt ved transittmottaket i Bærum. Men det gikk.
Kommunene er klare. Det har de vært siden de ble bedt om å bidra etter ankomstene i 2015.
I dag vil Utlendingsdirektoratet (UDI) raskt kunne øke kapasiteten. Migrasjonskrisen i 2015 viste det. Mottaksarbeidet vil forenkles ved at flyktningene kommer fra samme land og snakker samme språk. Og kommunene er klare. Det har de vært siden de ble bedt om å bidra etter ankomstene i 2015.
2. Vi har tillatelser tilpasset masseflukt
Bosnierne fikk midlertidige tillatelser alle sammen. Norske myndigheter registrerte de som kom, men man behandlet ikke hver enkelt sak. Hvis du kunne vise at du kom fra Bosnia, så var det nok.
Man satte varigheten til maksimalt fire år. Etter tre år fikk alle vite at de fikk bli.
Norske myndigheter minnet hele tiden bosnierne på at de måtte hjem hvis det ble mulig. Men det ble det altså ikke, og alle fikk bli. Midlertidige tillatelser ble til permanente. Noen ba om å få bekreftet at de hadde rett på individuelt asyl, men de fleste nøyde seg med permanent opphold. Kun et fåtall returnerte til Bosnia.
De fleste Kosovo-flyktningene ble evakuert fra Kosovo av norske myndigheter. Disse fikk også midlertidige tillatelser, men få rakk å få tillatelser på plass før retur ble mulig. De fleste dro tilbake i løpet av kort tid.
Norge har et eget regelverk for situasjoner med masseflukt. Dette åpner for å gi midlertidig opphold uten individuell vurdering. Dette kan bli aktuelt nå. Ordningen har imidlertid noen viktige utfordringer, både for norske myndigheter og for flyktningene som kommer. Disse er knyttet til integrering, retur og til hvor lenge konfliktene i hjemlandet varer.
3. Det lønner seg med integrering fra dag én
Når flyktninger får midlertidige tillatelser, så betyr det at de må reise hjem hvis det blir mulig. De bosniske flyktningene ble bedt om å integrere seg, det vil si delta på kurs, ta utdanning, lære norsk, komme i jobb, samtidig som de skulle være klare til å forlate landet på kort tid. Dette doble fokuset viste seg vanskelig å oppfylle.
De fleste bosnierne satset tidlig på en fremtid i Norge. De lærte seg raskt språket og kom i jobb. En tilsvarende prosess kan man anta for ukrainere som kommer. Andre hørte på norske myndigheter og tenkte at det var best å satse på at det ble mulig å returnere til Bosnia. Det ble det ikke, eller i alle fall ikke så raskt som man håpet.
Lærdommen for norske myndigheter var at det kan lønne seg å satse på integrasjon fra dag én. Hvis det likevel skulle vise seg at retur blir mulig, så får man heller ta utfordringen med at godt integrerte flyktninger kan argumentere bedre for et fortsatt opphold i landet.
4. Tvungen retur er vanskelig både for myndigheter og flyktninger
For det kan være vanskelig for flyktninger som har bodd i Norge i flere år, å dra tilbake til hjemlandet. Og det kan være vanskelig for norske myndigheter å tvinge dem. Det er flere grunner til det.
Blant annet kan de være etablert i Norge med barn på skole, foreldre i arbeid og boliger i nabostrøk og sosiale fellesskap. Videre kan hjemlandet være endret. Freden kan være skjør, arr etter konflikter kan være langvarige, og mulighetene for å skape en fremtid kan være begrensede. Samtidig vil mange ønske å dra hjem, hvis det overhodet er mulig.
Kosovo-flyktningene viste det. De fleste av de som kom til Norge, var drevet bort fra eiendom og familie og så hentet rett til Norge. De hadde ingen ønsker om å forlate landet. Da de fikk muligheten, så reiste de tilbake. De som ikke ville reise med en gang, fikk muligheten til å reise med støtte. Noen få ble sendt tilbake med tvang.
For Ukraina vil situasjonen etter invasjonen være avgjørende. Blir det mulig, så vil mange dra tilbake med én gang. Disse menneskene har ikke ønsket å forlate landet sitt. Andre vil kunne oppmuntres med støtteordninger.
5. Tiden er en avgjørende faktor
Skal norske myndigheter gi flyktninger fra Ukraina midlertidig opphold, eller skal man i stedet vurdere sakene individuelt og gi asyl til dem som trenger beskyttelse? Svaret avhenger av hvordan man tror situasjonen i Ukraina kommer til å utvikle seg.
Ser man for seg at det raskt vil bli en stabil fred, en normalisering av samfunnslivet, en utvikling i retning av et demokratisk styre med respekt for menneskerettigheter? Eller frykter man langvarige negative endringer i landet, med vedvarende mangel på stabilitet og brudd på menneskerettigheter?
Hvis det første er tilfellet, kan norske myndigheter vurdere midlertidig kollektivt opphold for ukrainerne. Hvis man i stedet tror at det vil ta lengre tid før retur blir mulig, bør man gi beskyttelse på individuelt grunnlag og gjøre retur til noe den enkelte kan bestemme selv, når den tid kommer.
